Scriptfeil

Denne tanken har selvfølgelig sprunget ut av noe personlig slik alt annet gjør i verden, men jeg tror alle kan relatere seg til den.

Det er en scriptfeil i samfunnet.
Vi har et ideal om at vi skal være ærlige og åpne mot hverandre. Ingen liker løgnere, og alle løgnere forklarer seg med unnskyldning om at det bare var noe de måtte gjøre fordi X X X. Jeg har enda til gode å møte på en som sier 'Ja, jeg løy, fordi jeg hadde lyst'.
MEN, samtidig har vi et ideal som går på at vi skal være usårbare, harde og stolte mennesker. Vi skal klare strabasene, vi skal ta en støyt, vi skal ikke knekke sammen uansett hvor mange steiner vi må løfte. Vi skal klare oss selv, være uavhengige av andre.

Problemet oppstår når strabasene blir for tunge. Ifølge ett ideal skal man være ærlig og si at en faktisk ikke har det bra, at man sliter med dette her. Men ifølge det andre, som jeg vil påstå at råder sterkere, så skal man vise at man er sterk og vifte problemene vekk som om de var dovne fluer. Det oppstår et paradoks, for lyver man ikke når man sier at det går helt greit, når det egentlig ikke går greit? Når man sier 'det er litt vondt, men jeg klarer meg', når det ærlige ville være å si 'det her er skikkelig vondt, jeg trenger støtte'?

Med en gang vi gjør oss sårbare ved å være ærlige, så slutter vi å være ærlige fordi det er så mye mer viktig å vise at vi klarer oss selv. Jeg finner det fullstendig ulogisk fordi vi opp gjennom hele historien har fått bevist at vi ER avhengige av hverandre. Spedbarn dør av å ikke få kroppskontakt med andre mennesker, selv om de får alt annet som de trenger for å overleve. Det må to til for å skape et nytt liv. Hvor kom dette idealet om fullstendig uavhengighet fra? Hvorfor råder det sterkere enn det å være ærlig?

Dette gir flere problemer. For personer som sliter kan lett bli sittende med følelsen av at det bare er dem som har det slik fordi alle andre rapporterer om at det går bra, og er det noe i veien så mestrer de det også. Personene får følelsen av at de har et stort problem, siden de ikke klarer seg alene, mens resten av verden synligvis gjør det. Det skaper misoppfatninger om oss selv, og om andre som ikke er sunne for oss samfunnet i det hele tatt. Det blir et samfunn fullt av mennesker som går rundt og later som de har det bra selv om de har det vondt, alle opplever det iblant - jeg tviler på at det finnes unntak.

Men noen synes å ha løst scriptfeilen, selv om deres løsning ofte skremmer mennesker. Personer med spiseforstyrrelser kjennetegnes ved at de forsaker eller ikke klarer å takle det å spise mat på en naturlig måte, noe de er avhengige av for å overleve. De har åpenbart et problem, men fremstår ofte som sterke likevel. For de SIER det ikke. De tar på seg en maske og sier at ting går bra, men samtidig viser kroppen og levemåten deres, at det de sier ikke er sant. De viser med hele seg at det de sier er løgn - de klarer å holde på begge idealene gjennom å bruke to forskjellige språk.

Nå mener jeg ikke at dette er en løsning, jeg vil bare vise hvor langt enkelte mennesker går for å løse denne scriptfeilen. Jeg skal heller ikke konkludere med at jeg skal bryte denne tendensen, at jeg skal sette ærlighet foran styrke. Det tør jeg ikke og kommer ikke til å gjøre, jeg er for stolt til det.

Jeg bare syns det er rart at vi har så store problemer med å akseptere at "No man is an island", som John Donne skrev.



Ukens newsflash:
Jeg har registrert meg på facebook og har bestemt meg for ikke å spamme emaillisten min med 'Hei! Jeg er på facebook liksom ikkesant!'.